Latin Amerika

USA bidro aktivt til at en rekke morderiske regimer kom til makten i årene 1945-1990. Den demokratiske regjeringen i Iran ble styrtet i 1953 og erstattet med sjahen, da demokratiet i Guatemala ble myrdet av Eisenhower og Dulles i 1954, ved krigen mot Vietnam, og da USA støttet utskifting av demokratiske regjeringer med ”nasjonale sikkerhetsstater” gjennom hele Sør-Amerika på 1960- og 1970-tallet. Alt var angivelig kriger mot den sovjetiske trussel, men i virkeligheten mot de fattige og folkelige trusler mot fri handel. I virkeligheten fordi disse regimene var villige til å tjene USAs interesser og frivillig bidro med det avgjørende ”gunstige investeringsklima”, som blant annet besto i å slå ned på arbeiderbevegelser.

Den 11. september er ikke en hvilken som helst dag, heller ikke før 2001. For 30 år siden fant et kupp sted som vekket en hel generasjon. Kuppet mot den pro-sosialistiske presidenten Salvador Gossen Allende. Det chilenske folket opplevde at jagerfly bombet presidentpalasset og at soldater stormet inn og drepte de folkevalgte. USA og CIA sto bak. USA hadde i årevis forsøkt å undergrave den progressive regjeringen. En hovedaktør var Henry Kissinger, som ble tildelt Nobels fredspris i Oslo samme år. Et høyreorientert terrorregime under general Augusto Pinochet ble innført i Chile.

Den 11. september 1973 ble Salvador Allendes demokratisk valgte sosialistregjering styrtet av en gruppe generaler ledet av Augusto Pinochet. Kuppet hadde vært planlagt lenge og ble drevet fremover og støttet av det chilenske borgerskapet, utenlandske kapitaleiere og USA.

Militærjuntaen, som utførte kuppet, hadde ikke selv en økonomisk plan. Den planen, en 500-siders murstein av en bok kalt the Brick, kom fra USA, nærmere bestemt fra Chicago School of Economics. Det var en økonomisk plan som i detalj beskrev en reversering av reformene gjennomført under Allende, samt skisserte ut nyliberalistiske reformer som skulle endre den chilenske økonomien for alltid.

De var skrevet av fem Chicago School-økonomer og to likesinnede kollegaer. Den ble forfattet gjennom flere måneder i forkant av kuppet og ble finansiert av SOFOFA, den største chilenske industrilobbygruppa. De mottok i sin tur støtte av utenlandske selskaper.

Det chilenske borgerskapet hadde i mange år sendt sine barn til dette universitetet, og de samarbeidet tett med konservative Universidad Catholica i Chile. I Chicago ble studentene undervist i anti-keynesiansk frimarkedspolitikk av blant annet den nyliberale Milton Friedman. De kom tilbake til Chile med en intens forakt for marxisme og sosialdemokratisk tenkning. De ble raskt plasserte i maktposisjoner på det katolske universitetet, i innflytelsesrike selskaper, konservative tenketanker og dominerende mediaorganisasjoner som den største avisen i Chile, den konservative El Mercurio.

Reformene skjøt fart da Jorge Cauas, en overbevist forkjemper av Chicago-doktrinene, ble utnevnt til finansminister i 1975. Pinochet annonserte sin godkjenning av the Brick-planene, og reformene, som i Chile er kjent som ”sjokkbehandlingen”, ble satt ut i live.

Frem til 1973 hadde Chile vært en lukket, beskyttet økonomi med unntak av den viktige koppereksporten. Dette ble fort endret. Kort oppsummert gikk politikken ut på følgende: å privatisere statseide selskap, eliminere priskontrollen som hadde holdt prisene på basisvarer nede, gi frie tøyler til privat virksomhet, kutte det offentlige budsjettet, særlig subsidier og velferdsutgifter, oppheve statskontroll med finansmarkedet, bygge ned import/eksportbarrierer og fjerne hindringer for utenlandske selskap som ville investere i Chile.

Alt i alt var resultatet en massiv omfordeling fra fattige til rike. Da Pinochet gikk av etter 17 år med makten i 1990 levde fem millioner, nesten halvparten av befolkningen i fattigdom. Det er den høyeste andelen siden 1964, både i relative og absolutte tall. Det chilenske nyliberale mirakelet ble bygget på direkte ran av befolkningens felles eiendom under et brutalt militærdiktatur, utnyttelse av en underbetalt arbeidsstyrke og en massiv omfordeling fra de fattige til de rike.

Frem til 1973 hadde Chile en sterk og organisert arbeiderklasse med mye forhandlingsmakt. Etter kuppet ble minst 2200 fagforeningsledere sparket, 110 drept og 230 fengslet. Fra 1973 til 1978 var arbeidere den gruppen som var mest utsatt for forfølgelse og alle arbeiderrettigheter var suspendert. Kollektive forhandlinger og streik var forbudt og fabrikkeiere hadde lov å sparke arbeidere uten grunn. Indeksregulerte lønnsøkninger ble eliminert og arbeiderne måtte jobbe mye lengre dager for mindre lønn.

I 2002 forsøkte USA og CIA seg på enda et kupp, denne gang i Venezuela, en av USAs viktigste oljeleverandører, mot Hugo Chavez. Ledende representanter for Bush-administrasjonen møtte Venezuelas kuppmakere flere ganger før Hugo Chavez ble forsøkt styrtet. Chavez var så opprørt over denne lobbyvirksomheten fra sine motstandere, at han sendte sine egne folk til Washington for å presentere sin versjon av utviklingen i Venezuela.

Chavez har i lang tid vært en torn i øyet på regjeringen i Washington med sin positive holdning til Cuba og Fidel Castro, og sine nære bånd til Libya og Irak, og mange mente at den lovlig valgte presidenten måtte fjernes. Like etter at Chavez var avsatt, uttalte pressetalsmannen i Det hvite hus, Ari Fleischer, at Bush-administrasjonen var svært tilfreds med at den venezuelanske presidenten var fjernet, noe som sto i klar kontrast til de latinamerikanske landene, som sto sammen i å fordømme kuppet.

”Det som er skjedd i Venezuela er ikke et kupp, men et regjeringsskifte,” uttalte Fleischer, som var svært raskt ute med å erklære sin støtte til forretningsmannen Pedro Carmona Estanga, som etterfølger til Chavez. Dette forteller mye om USA utenrikspolitikk når det kommer til Sentral- og Sør-Amerika.