Russland og Latin Amerika

I Latin Amerika, USA tradisjonelle bakgård, er det snart bare Colombia som har vennskaplige relasjoner til USA av landene i Latin Amerika. USA historiske støtte til diktaturer og tyranner og deres imperialistiske politikk verden rundt har gjort eliten i Washington svært lite populær. Og de fortsetter med sin destabiliseringspolitikk der de har mulighet. Sist ut er støtten til den bolivianske overklassen som har gjennomført en illegal folkeavstemming om a skape en egen stat i Santa Crus. Roger Burbach har skrevet en god kommentar om dette:

United States Maneuvers to Carve Up Bolivia with Autonomy Vote

Morales har alliert Bolivia med USAs fiende, Hugo Chavez av Venezuela. Sammen med president Rafael Correa av Ekvador, som er ved å stenge verdens største amerikanske (USA) militærbase på kontinentet, utgjør de tre presidentene hva som kan bli kalt en radikal akse i Sør Amerika.

Militært samarbeid mellom Russland og Venezuela

Møter mellom embetsmenn fra Russland og Venezuela har blitt så hyppige at det knapt fortjener en overskrift. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov synes at dette forholdet har blitt så viktig at han så sitt snitt til å minne verden på at en skvadron av russiske krigsskip var på en historisk reise mot Karibia for der å utføre militære øvelser sammen med Venezuela da han hadde sine rutinemessige samtaler med sin kollega fra Caracas. Dette mens begge landene bånd til USA er som verst. Men Lavrov ville forsikre om at det hele er alt annet enn aggressiv. “Russland og Venezuela har ingen planer om å angripe noen,” sa han i et intervju publisert i Rossiiskaya gazeta den 7. oktober. “De samarbeider på grunnlag av internasjonal lov.”

Dette er Moskvas første marineoppdrag til Latin Amerika siden slutten av det kalde krigen, og krigsspillet som blir holdt rett utenfor amerikanske farvann kan være lovlig, men er også provoserende. Det samme kan sies om Russlands raske rekke av bilaterale samtaler med en rekke latinamerikanske land - inkludert tradisjonelle amerikanske allierte som Colombia og Mexico, hvor av begge har sendt ministere til Moskva denne uken. Med sin globale innflytelse på vei oppover er Russland ivrig etter å få overtaket i sine forretninger med USA.

En ny mulighet

Aleksandr Golts, en Moskva-basert forsvarsekspert, sier at det kommende krigsspillet bare er ett aspekt av en voksende russisk strategi for å smi lukrative våpen- og energiavtaler nå som den amerikanske innflytelsen på det sørlige kontinentet er ved å falme. I følge ham ser Russland Venezuela som ”et kort av flere i et stort spill med USA.” “En bred regional strategi finnes ikke - bare et ønske om å dra nytte av den bølge av anti-amerikanisme som finner sted i Latin-Amerika.”

Siden århundreskiftet har Russland fulgt en strategi med tettere bånd med de latinamerikanske landene som tradisjonelt har blitt ansett som USAs bakgård. Kontinentet er allerede Russlands tredje største våpenmarkedet og land, uansett ideologisk valør, har vist få skrupler vedrørende det å samarbeide med Moskva om forsvars- og energiavtaler.

Russland, i likhet med Kina og andre ambisiøse globale geostrategiske spillere, utnytter kun muligheten i en region hvor det tidligere dominerende USA har trukket seg tilbake på grunn av krigene i Afghanistan og Sørvest Asia. Med unntak av Kuba har den pågående amerikanske presidentkampanje fokusert lite på Latin Amerika og analytikere som Robert Munks fra Jane’s Information Group sier land som Russland er klar for å fylle tomrommet.

I følge Munk har USA i flere år lidd fra en nedadgående innflytelse i Latin Amerika og nå som denne regionale hegemonien har mistet sin kraft foregår det en prosess hvor andre land, som forsøker å utnytte de nye mulighetene som byr seg, fyller gapet. Dette er ikke drevet av en ny kald krig eller av nye strategiske forhold.

En politisk valør

Men Moskvas taktikk blir også drevet av politisk valør. Det er Venezuela, tross alt, som har vist seg å være et fruktbart utgangspunkt når Moskva ser ut til å utvide sin rolle i Latin-Amerika. President, Hugo Chavez, er en uttalt motstander av USA og hans mål er å danne en ny akse av likesinnede verdensmakter for på den måten å imøtegå hva han ser på som amerikansk unilateralisme. Før et møte med Chavez i Moskva i september sa den russiske statsminister Vladimir Putin at Latin Amerika ”vil bli en viktig forbindelse i en kjede av den multipolare verden som er ved å danne seg.”

Emil Dabagyan, en senioranalytiker ved det russiske vitenskapsakademis institutt for Latin Amerika, sier Chavez har forsøkt å vise seg som en urokkelig beundrer av Russland siden han først møttes med den daværende president Vladimir Putin i 2000. ”Disse båndene begynte under Vladimir Putin. Og gradvis har de vokst seg bredere og dypere. I begynnelsen gjaldt det kun politikk. Chavez talte altid på en respektfull måte til Russland, og sagt at Russland strekker seg inn i Eurasia, i Asia og Europa, noe som er essensielt for å oppnå en multipolar verden. Og det er denne linjen han har fulgt konsekvent ettersom forholdet har utviklet seg.”

I følge Michael Shifter fra Inter-American Dialogue, en Washington-basert tenketank, er Moskvas motiver i sitt partnerskap med Venezuela i tillegg til å tjeneprofitt på det å utføre et payback, og krigsspillet som nå skal avholdes er kun en av måtene Moskva demonstrerer sin uvilje med utstasjoneringen av NATO krigssip i Svartehavet i etterkant av den russisk-georgiske krig i august.

I en viss forstand kan det sees ut som Russland tar igjen mot USA i etterkant av Georgia krisen. Kaukasus har blitt sett på som Russlands myke buk og Russland liker dårlig at USA og NATO befinner seg så nære sine grenser. I følge Shifter: ”De viser seg i økende grad som en global geostratisk spiller, og i Latin Amerika har de funnet noen venner og allierte. Det passer russiske interesser å forsøke projisere noen form for styrke i bakgården til USA og å finne regjeringer, slik som Venezuela, som også forsøker å skape ulike maktpoler i verden.”

Profitt

Men kanskje enda viktigere enn multipolarisme er penger. Og Chavez, som er leder av verdens niende største oljeprodusent, har massevis. Siden 2005 har han brukt mer enn 4 milliarder dollar på russiske våpen, inkludert 50 militærhelikoptre, 24 Su-30 jetfly og 100.000 kalashnikover. På hans september tur til Russland sikret Chavez seg et lån på 1 milliarder dollar fra Kremlin, som vil sikre en frisk runde på bruk på luftforsvarssystemer, ubåter, væpnede kjøretøy og rekognoseringsfly. Han har også vært vert for et par russiske langdistanse strategiske bombers for felles treningsøvelser i september.

Venezuela er ikke alene om å forsøke å gjenutruste sine væpnede styrker. Bolivia, viss president Evo Morales er en nær venn av Chavez, avsluttet nylig en avtale for kjøp av militære helikoptre fra Moskva. Brasil, som i de kommende ukene vil kunngjøre en større overhaling av landets væpnede styrker, er i forhandlinger med Russland vedrørende et potensiell forsvarskjøp som vil være på flere titalls milliarder dollar. Ekvador, som sammen med Iran har laget et eget team innen OPEC, Chile og Uruguay er også klienter.

Russland følger samtidig opp en rekke energiprosjekter i Latin Amerika, inkludert en avtale med Chavez vedrørende det å danne et oljekonsortium som forbinder Venezuelas statsenergiselskap med Gazprom og flere større russiske oljeselskaper.

Kjernefysisk teknologi

I tillegg kommer at Moskva har signalisert en interesse i å dele sin kjernefysiske teknologi med kontinentet. Latin Amerikas oljeproduksjon forventes å nå en topp i løpet av det neste tiåret og offentlige undersøkelser i hele regionen viser en økende interesse for alternative energikilder. Atomkraftverkene i Mexico, Brasil og Argentina står for øyeblikket bare for en liten brøkdel av kontinentets strømforsyningsbehov. Men Chavez har annonsert at Venezuela vil begynne å arbeide på sitt eget kjerneenergiprogram. Og Putin har lovet Russlands hjelp i et prosjekt de begge har betegnet som strengt “fredelig.”

Det internasjonale samfunnet har brukt år i disputt over Irans kjerneprogram, og det at et annet dypt antiamerikansk land som blir med i rekkene av kjernenasjonene med Russlands hjelp vil med sikkerhet forsure forholdet til USA. Munk på sin side sier at Washington ikke skulle være alarmert over utsikten av at Russlands inntreden i Latin Amerika vil utvikles til å bli en kjernefysisk provokasjon. Frankrike har også tilbudt Venezuela hjelp med sin kjernefysiske teknologi. I følge Munk har ikke den siste avtalen mellom Caracas og Moskva endret spillet mye. 2Russland vil ikke oppmuntre Venezuela til å komme inn i et Iran-stil scenario, noe som trolig ville skje viss man satte opp et militærprogram basert på deres kjernefysiske teknologi.”

The Real News: Russia Draws Closer to Venezuela

Geostrategiske imperativer i en ny kald krig

Putin under en konferanse om sikkerhetspolitikk i Munchen

Geostrategiske interesser

Yukos og hva striden dreier seg om

CIA angers Russia by predicting break-up of state within 10 years

From Postcommunism to Post 11. September

Konstruktiv ødeleggelse

Ingen Statoil i Irak

Til korstog mot USA!!! - Fordi vi ikke har noe alt…

Kampen mot USA

Linker IV - Grenseoverskridende

Latin Amerika

USA bidro aktivt til at en rekke morderiske regimer kom til makten i årene 1945-1990. Den demokratiske regjeringen i Iran ble styrtet i 1953 og erstattet med sjahen, da demokratiet i Guatemala ble myrdet av Eisenhower og Dulles i 1954, ved krigen mot Vietnam, og da USA støttet utskifting av demokratiske regjeringer med ”nasjonale sikkerhetsstater” gjennom hele Sør-Amerika på 1960- og 1970-tallet. Alt var angivelig kriger mot den sovjetiske trussel, men i virkeligheten mot de fattige og folkelige trusler mot fri handel. I virkeligheten fordi disse regimene var villige til å tjene USAs interesser og frivillig bidro med det avgjørende ”gunstige investeringsklima”, som blant annet besto i å slå ned på arbeiderbevegelser.

Den 11. september er ikke en hvilken som helst dag, heller ikke før 2001. For 30 år siden fant et kupp sted som vekket en hel generasjon. Kuppet mot den pro-sosialistiske presidenten Salvador Gossen Allende. Det chilenske folket opplevde at jagerfly bombet presidentpalasset og at soldater stormet inn og drepte de folkevalgte. USA og CIA sto bak. USA hadde i årevis forsøkt å undergrave den progressive regjeringen. En hovedaktør var Henry Kissinger, som ble tildelt Nobels fredspris i Oslo samme år. Et høyreorientert terrorregime under general Augusto Pinochet ble innført i Chile.

Den 11. september 1973 ble Salvador Allendes demokratisk valgte sosialistregjering styrtet av en gruppe generaler ledet av Augusto Pinochet. Kuppet hadde vært planlagt lenge og ble drevet fremover og støttet av det chilenske borgerskapet, utenlandske kapitaleiere og USA.

Militærjuntaen, som utførte kuppet, hadde ikke selv en økonomisk plan. Den planen, en 500-siders murstein av en bok kalt the Brick, kom fra USA, nærmere bestemt fra Chicago School of Economics. Det var en økonomisk plan som i detalj beskrev en reversering av reformene gjennomført under Allende, samt skisserte ut nyliberalistiske reformer som skulle endre den chilenske økonomien for alltid.

De var skrevet av fem Chicago School-økonomer og to likesinnede kollegaer. Den ble forfattet gjennom flere måneder i forkant av kuppet og ble finansiert av SOFOFA, den største chilenske industrilobbygruppa. De mottok i sin tur støtte av utenlandske selskaper.

Det chilenske borgerskapet hadde i mange år sendt sine barn til dette universitetet, og de samarbeidet tett med konservative Universidad Catholica i Chile. I Chicago ble studentene undervist i anti-keynesiansk frimarkedspolitikk av blant annet den nyliberale Milton Friedman. De kom tilbake til Chile med en intens forakt for marxisme og sosialdemokratisk tenkning. De ble raskt plasserte i maktposisjoner på det katolske universitetet, i innflytelsesrike selskaper, konservative tenketanker og dominerende mediaorganisasjoner som den største avisen i Chile, den konservative El Mercurio.

Reformene skjøt fart da Jorge Cauas, en overbevist forkjemper av Chicago-doktrinene, ble utnevnt til finansminister i 1975. Pinochet annonserte sin godkjenning av the Brick-planene, og reformene, som i Chile er kjent som ”sjokkbehandlingen”, ble satt ut i live.

Frem til 1973 hadde Chile vært en lukket, beskyttet økonomi med unntak av den viktige koppereksporten. Dette ble fort endret. Kort oppsummert gikk politikken ut på følgende: å privatisere statseide selskap, eliminere priskontrollen som hadde holdt prisene på basisvarer nede, gi frie tøyler til privat virksomhet, kutte det offentlige budsjettet, særlig subsidier og velferdsutgifter, oppheve statskontroll med finansmarkedet, bygge ned import/eksportbarrierer og fjerne hindringer for utenlandske selskap som ville investere i Chile.

Alt i alt var resultatet en massiv omfordeling fra fattige til rike. Da Pinochet gikk av etter 17 år med makten i 1990 levde fem millioner, nesten halvparten av befolkningen i fattigdom. Det er den høyeste andelen siden 1964, både i relative og absolutte tall. Det chilenske nyliberale mirakelet ble bygget på direkte ran av befolkningens felles eiendom under et brutalt militærdiktatur, utnyttelse av en underbetalt arbeidsstyrke og en massiv omfordeling fra de fattige til de rike.

Frem til 1973 hadde Chile en sterk og organisert arbeiderklasse med mye forhandlingsmakt. Etter kuppet ble minst 2200 fagforeningsledere sparket, 110 drept og 230 fengslet. Fra 1973 til 1978 var arbeidere den gruppen som var mest utsatt for forfølgelse og alle arbeiderrettigheter var suspendert. Kollektive forhandlinger og streik var forbudt og fabrikkeiere hadde lov å sparke arbeidere uten grunn. Indeksregulerte lønnsøkninger ble eliminert og arbeiderne måtte jobbe mye lengre dager for mindre lønn.

I 2002 forsøkte USA og CIA seg på enda et kupp, denne gang i Venezuela, en av USAs viktigste oljeleverandører, mot Hugo Chavez. Ledende representanter for Bush-administrasjonen møtte Venezuelas kuppmakere flere ganger før Hugo Chavez ble forsøkt styrtet. Chavez var så opprørt over denne lobbyvirksomheten fra sine motstandere, at han sendte sine egne folk til Washington for å presentere sin versjon av utviklingen i Venezuela.

Chavez har i lang tid vært en torn i øyet på regjeringen i Washington med sin positive holdning til Cuba og Fidel Castro, og sine nære bånd til Libya og Irak, og mange mente at den lovlig valgte presidenten måtte fjernes. Like etter at Chavez var avsatt, uttalte pressetalsmannen i Det hvite hus, Ari Fleischer, at Bush-administrasjonen var svært tilfreds med at den venezuelanske presidenten var fjernet, noe som sto i klar kontrast til de latinamerikanske landene, som sto sammen i å fordømme kuppet.

”Det som er skjedd i Venezuela er ikke et kupp, men et regjeringsskifte,” uttalte Fleischer, som var svært raskt ute med å erklære sin støtte til forretningsmannen Pedro Carmona Estanga, som etterfølger til Chavez. Dette forteller mye om USA utenrikspolitikk når det kommer til Sentral- og Sør-Amerika.